Blogg

Dating i 2017: Kul og avslappa

«Fem dager etter at de møttes første gang, brøt de med hver sin forlovede og giftet seg.»

Setningen kommer fra Nettavisens portrettintervju med Vendela Kirsebom i helgen. Det er snakk om Vendelas mormor, som på 1930-tallet traff sin store kjærlighet i England. De brukte altså fem dager. Fem dager på å skjønne at «dette her, det må vi satse på». Fem dager fra de møttes til de var gift. 

Jeg lo høyt. For hva får egentlig vi single mennesker gjort på fem dager i 2017? Hvis du treffer en person du liker sykt godt på lørdag, hva har du egentlig foretatt deg innen torsdag?

Lagt til vedkommende på Facebook? Likt et Instagram-bilde? Kanskje sendt en kort, men gjennomtenkt, melding der du først og fremst sørger for å virke kul og avslappa og ikke altfor keen?

Jeg sier som Sissel Gran i podcasten Kjærlighetspodden: «Trenden nå er å være avslappet. Veldig kul, tilbakelent. «Dette betyr ingenting for meg. Spiller ingen rolle om han sender et signal eller ikke. Jeg har SÅ MYE annet i livet mitt som er så viktig, jeg..» Det er jo det motsatte av det man bør gjøre hvis man vil ha en kjæreste! Det er jo ikke rart dere ikke finner noen! Det er jo helt gal fremgangsmåte!»

Sissel Gran har jobbet som parterapeut i 38 år. Meget mulig hun har litt greie på akkurat dette med å finne kjærligheten. Likevel har vi nok tenkt å fortsette i samme stil, vi som er single i 2017.

Vi skal sveipe, date, one night stand'e, tekste, «like», slette Happn - og laste den ned på nytt uka etter. Vi skal ligge med hverandre «uten å få følelser», vi skal date 2-3 stykker på samme tid og vi skal hele tiden forholde oss til hverandre med en viss avstand. Og så skal vi avvise hverandre over helt latterlige årsaker, og så skal vi bli avvist selv uten å skjønne hvorfor - og late som vi ikke bryr oss. 

Så tar vi et kvarters pause hver søndag, kryper sammen i sofaen, tar et glass rødvin og sier «herregud, hva om jeg aldri finner noen?»

Men det går over. For på mandag får vi fem nye matcher på Happn, og blir så positive at vi laster ned Tinder i samme slengen. Avtaler to nye dater til helga, for en av de kommer vi garantert til å avlyse. Har litt fylleangst, riktignok, fordi vi lå med eksen i helga, men lover dyrt og hellig at vi aldri skal gjøre det igjen. Orker ikke å ta tak i den egentlige årsaken til at man går tilbake til eksen annenhver helg, for det er ubehagelig å tenke på, og det liker vi ikke.

Tenker litt på den personen vi egentlig liker godt, men som vi er så redde for å bli avvist av at vi bestemmer oss for å bare la det ligge. Er fort gjort å bli desperat hvis man skal være «for på», og det vil vi ikke. Tolker det faktum at vedkommende ikke har likt det siste Instagram-bildet vårt som at vedkommende ikke er interessert, og konkluderer derfor med at det ikke er vits i å si noe om at «hei, jeg liker deg egentlig kjempegodt». Det kan jo hende at vedkommende ikke liker deg på samme måte, og da er det best å late som ingenting. Skal man være kul og avslappa, må man i alle fall ikke si ting som de er. Dette handler overhodet ikke om at vi er redde for å bli avvist, altså, for det takler vi helt fint.

Tror vi, i alle fall. For det er nemlig svært viktig i 2017, dette med å være helt kul når man blir avvist. Det var noe av det første jeg fikk høre da jeg ble singel for snart to år siden. «Forbered deg på at alle gutter dater masse damer samtidig, så du blir fort valgt bort til fordel for en annen,» sa venninnene mine. Så det har jeg prøvd å lære meg, uten særlig hell. For hvis jeg liker noen skikkelig godt, så sier jeg det gjerne. Ikke på en kul og artig måte, selvsagt, men jeg sier det i alle fall. Og hvis han ikke liker meg like godt, blir jeg dritlei meg. Og det ser både han og alle andre, så da er jeg en dårlig singelperson i 2017. For vi jenter skal være independent og ha så mye å gjøre på jobb og sånn, at vi skal i alle fall ikke være lei oss over at en gutt ikke liker deg like godt som du liker han. 

For ikke lenge siden ble ei venninne «ghostet» (google it) av en fyr hun hadde vært på fire Tinder-dater med. Sist gang hun så ham, hadde han overnattet og hun hadde tatt på seg en pysjbukse med tegneseriefigurer på da de skulle sove. Etter å ha analysert hvorfor han plutselig sluttet å svare henne, kom hun frem til at det måtte være pysjbuksa. Hun var lei seg, men latet naturligvis som om det var helt uproblematisk at han plutselig ikke svarte på melding.

Det verste er at vi andre kunne ikke si helt sikkert at hun tok feil. For i 2017 kan det faktisk være pysjbuksa. 

Under følger en liste over årsaker til avvisning blant min nærmeste omgangskrets i løpet av det siste året. Noen har vi selv brukt som årsaker til å avvise, mens andre har vært brukt mot oss: 

1. Lut holdning 

2. Stygg tatovering

3. Ikke mastergrad

4. For mange skrivefeil

5. Dårlig klesstil

6. Kjedelig på melding/svarer for sent

7. For lav 

8. Var større enn antatt fra Tinder-bildene

9. Var for gira for tidlig

10. Likte ikke å gå tur i skogen

I enkelte av disse tilfellene rakk man aldri å gå på en første date engang. Andre ganger ble begrunnelsen gitt etter 1-2 dater. 

Noen av disse årsakene er det jeg selv som har oppgitt. Det er flaut å se det svart på hvitt. 

Men for min egen del så vet jeg at ingen av disse tingene er viktig om jeg liker fyren godt nok. Hvis jeg kjenner på skikkelig fin kjemi, altså hvis jeg kjenner at «her er det virkelig noe», da kan han i grunnen skrive «jeg gleder meg kjempe mase til helga» på en kjedelig melding hver eneste dag. 

Problemet er jo bare at man treffer en sånn fyr cirka hvert fjerde år. Etter min beregning må jeg derfor vente til 2020. Men da skal jeg faen meg si helt vilt tydelig fra: JEG LIKER DEG.

Blir vel avvist, da. Ref årsak 9.

PS: Har du hørt på podcasten vår? Der diskuterer vi en rekke morsomme tema, som at singelpanikken slår inn når man fyller 30, at man maks kan ligge sammen to ganger før jenta vil noe mer og at menn har lavere terskel for sympatiligg enn damer.

Jenter, vi må ta oss sammen!

Jeg har vokst opp med foreldre som ofte ba meg om å ta meg sammen. Orket jeg ikke å gjøre lekser? Måtte ta meg sammen. Ville jeg ikke spise opp risengrynsgrøten min? Det var bare å ta seg sammen. Hadde ikke lyst til å gå på skitur? Ville ikke spille innebandy i gymtimen fordi jeg var så dårlig i det? Kjedet meg på hyttetur med familien? Måtte bare ta meg sammen, sa mamma.

Jeg ble selvsagt sinna. Og fortvilet. For det er faen så irriterende å bli bedt om å ta seg sammen når man ikke har lyst til det.

I voksen alder har jeg forstått at dette med å be folk om å ta seg sammen, ikke alltid er like populært. Og det er klart, man fremstår verken som spesielt forståelsesfull eller empatisk om man som svar på en venninnes problem, helt enkelt sier: Du må ta deg sammen.

Så jeg gjør det ikke så ofte. Men i akkurat dette innlegget, gjør jeg et unntak. For etter en lang sommer foran datamaskinen på jobb, der jeg har skummet gjennom hundrevis av artikler om alt som opptar folk på sommeren, så må jeg faktisk si fra.

For jenter, det er på tide at vi tar oss sammen.

Det er altså sommer. Snart august. Jeg har hatt en fin ferie så langt. Jeg har badet mye, gått fine turer i marka, vært på telttur, spist is, drukket IPA i sola, lekt med nevøen min, spist sinnsykt mye god mat og fylt 30 år.

Jeg har egentlig gjort ganske mye med tanke på at jeg bare har vært hjemme. Men så er det også ganske mye jeg ikke har gjort:

Jeg har for eksempel IKKE grått i prøverommet fordi Fjällräven-shortsen jeg prøvde på meg i forgårs i størrelse 40 var for trang over rumpa. Jeg har heller ikke diskutert dette med vennene mine eller skrevet om det på sosiale medier. Noe irritert ble jeg jo, men det gikk over.

Jeg har ikke tatt bilder av meg selv i ulike positurer i undertøyet og lagt ut på Instagram for å vise hvor lett det er å se stram og veltrent ut på bilder, slik at alle andre jenter som ser på Instagram-bilder av jenter i undertøyet skal kunne slappe av.

Jeg har heller ikke lagt ut bikinibilder av meg selv på Facebook for å vise verden at det er helt greit å ha på seg bikini selv om jeg ikke er tynn.

Ei heller har jeg publisert blogginnlegg om at jeg er fornøyd med kroppen min som den er.

Og så har jeg ikke skrevet noe på Facebook om at «nei, kroppen min er ikke perfekt. Men jeg er #branok».

Men det er det mange andre som har gjort! Sara har fortalt oss hvordan man trikser seg til å se bedre ut på Instagram - og hun er langt fra den første. Katy har fortvilt over at størrelse 38 kan variere så voldsomt fra bukse til bukse, og fått oppmerksomhet i en rekke nettaviser for det. Sonny har klikket over bikinistørrelser og Emily har delt sin frustrasjon over at en genser som skal være i størrelse 44 ser ut til å passe henne - selv om hun er en størrelse 38.

I tillegg skrives det i mengder om sommerkroppen. Enten det er tips for å oppnå sommerkroppen, innlegg fra jenter som tilsynelatende hever seg over hele begrepet eller artikler om kvinner som viser frem det de kaller «en ekte sommerkropp» - alle varianter finnes der ute. Og uansett vinkling, det handler om det samme. Vi snakker fortsatt om kropp. Kropp, kropp og atter kropp.

Og ja, jeg kaster stein i glasshus her nå. For det er jo vi journalister som gir alt dette spalteplass, og Nettavisen er i aller høyeste grad med på det. Forklaringen på hvorfor vi skriver så mye om kropp er, etter min mening, todelt: Først trodde vi kanskje at alle disse kroppspositive artiklene, som handler om å elske kroppen sin som den er, skulle bidra positivt. Rett og slett være en motvekt til kroppspresset. Kanskje har de også vært det på noen måter. Men fokuset på kropp har bare blitt større, så vi har ikke lykkes. Den andre forklaringen er helt enkelt at folk elsker å lese om kropp. Og så lenge folk vil lese, kommer andre til å skrive. Sånn er det bare.

Jeg sier ikke at vi skal slutte å ta kroppspresset på alvor, eller at vi skal slutte å snakke om de vanskelige tingene rundt kropp.

Men jeg foreslår nå at vi skal skifte fokus. Jeg er nemlig helt overbevist om at kroppspresset ikke blir mindre av at vi, nærmest utelukkende, fokuserer på kropp.

Kan vi ikke snakke om noe annet, jenter? Om ferieturer til Barecelona, sommerlåter vi liker og bøker vi har lest? Om fjellturer, god mat vi har spist, gutter vi har gått på date med og morsomme ting som har skjedd på byen?

For vi jenter er så utrolig mye kulere, smartere og tøffere enn dette!

Kan dere se for dere en mann skrive et langt og sint Facebook-innlegg om en jakke i størrelse large på Zara som var for liten, til tross for at han vitterlig hadde jakker hjemme i størrelse medium og aldeles ikke så på seg selv som en «large»? Ser du noen gang menn vise frem magen i seks ulike positurer, bare for å vise verden hvor avgjørende det er med riktig lys og vinkling på Instagram-bilder? Og hvor ofte skriver menn om «ekte kropper» på Facebook?

Vi jenter trenger ikke å gjøre det vi heller! For hvis vi ikke skriver, snakker eller leser om kropp hver bidige dag, så tenker vi kanskje litt mindre på det også. Og da kan vi tenke mer andre ting.

Så kjære jenter, vreng av dere den jævla shortsen som ikke passet, logg av Instagram og kom dere ut i sola. Det er sommer ute.


 

Hemmeligheten bak et langt og godt ekteskap

Det er ikke ofte vi skåler med bobler i familien min. Mamma og pappa er ikke champagnefolk. De er mer «kaffe på verandaen med noen påsmurte Kornmo-kjeks»-type folk. Eventuelt litt vaniljeis.

Men i går skålte vi for mamma og pappa. I går var det nemlig 36 år siden de giftet seg. 

36 år med kaffe som settes på 18.45 slik at den er klar til Dagsrevyen. 36 år med skiturer med brødskive med salami i sekken. 36 år med diskusjoner om hvorvidt pappa egentlig snorker høyt, eller om det bare er mamma som sover lett. 36 år med spørsmål om hva de skal spise til middag før pappa sier «eg sett nu uansett på litt potet», hvorpå mamma svarer «itj kok hoinner poteta no, det e fortsatt igjen fra i går».

36 år med fredagskrim, hagearbeid, hverdagshistorier rundt middagsbordet, juletrefoten de aldri husker hvor de la og ferieturer til Lofoten.

36 år med latter, diskusjoner, glade smil og oppgitte sukk.

Jeg spurte dem hva som er hemmeligheten. For det de har, det vil jeg også ha. Et uperfekt, men trygt ekteskap, hvor de aldri har vært i tvil om hva som er deres felles prosjekt: Familien. At søstrene mine og jeg skal ha det bra. At badet skal vaskes hver fredag. At plena skal klippes før den blir for lang. At det alltid skal stå penger igjen på konto når ny lønning kommer inn. 

Ifølge mamma og pappa er det flere grunner til at deres ekteskap har vært godt:

1. Færre valg

«Vi hadde ikke like mange valg som dere unge har i dag,» var det første pappa sa, og henviste til at jeg nylig tok permisjon fra jobb i tre måneder for å backpacke rundt i sørøst-Asia.

«Det var helt utenkelig da jeg var 29,» sa pappa.

Vi vet jo at flere valg ikke nødvendigvis er positivt. For ja, vi kan backpacke i Vietnam, studere i London, jobbe som frivillig i Tanzania og bli yogalærer på Bali - men hva betyr all denne selvrealiseringen for parforholdet? For ikke å snakke om alle valgene vi har når det kommer til valg av partner. Når man kan sitte hjemme i sofakroken og scrolle etter date på samme måte som man scroller etter nye sko på Zalando, hva gjør det med oss?

Da mamma og pappa møttes i midten av 20-årene, tok det ikke veldig lang tid før de visste at dette var noe de ville satse på. De ville de samme tingene, hadde de samme verdiene og ønsket å satse.

Så da gjorde de det. Vel vitende om at dette ikke bare ville bli rosenrødt, men i stedet for å fokusere på alt det andre de kunne gjort, så fokuserte de på det valget de hadde tatt.

2. Mindre penger

Da mamma og pappa etablerte seg, hadde de ikke all verdens med penger. De måtte jobbe, spare og bli enige om hva de skulle bruke penger på.

«Blir man enige om felles prosjekter, så har man noe å jobbe sammen om,» sa pappa. I dag kjøper folk ny TV på vei hjem fra jobb og overrasker med Romatur i bursdagsgave til kjæresten. Ja, det er fint med økonomisk frihet, men følelsen av å ha spart sammen til sin første ferietur til utlandet, gjør kanskje turen mer spesiell også?

3. Mer ro

«Vi hadde ikke sosiale medier. Jeg ser på enkelte unge i dag at de stresser mye alt som skal være perfekt. Og selv om de vet at det de ser på Instagram ikke nødvendigvis er et nøyaktig bilde av virkeligheten, så blir de jo påvirket,» mente mamma.

Da mamma og pappa som nyetablert par ikke hadde råd til ferie, dro de på telttur i skogen. Der var det bare de to. Ingen mobiltelefoner, ingen Snapchat-filter og ingen «likes». Bare de to. 

4. Raushet

«Jeg reagerer veldig når jeg hører unge småbarnsforeldre si ting som «nå var han ute på byen forrige lørdag, og da er det min tur denne helga. Som om det er sånn det fungerer,» sa mamma.

Min opplevelse av mamma og pappa er at de alltid har vært rause med hverandre. Jeg har aldri hørt pappa si at «nå brukte du tusen kroner på ny jakke, da synes jeg at jeg skal få kjøpe ny drill». Eller hørt mamma si at «nå har jeg lagd middag hver dag denne uka, nå er det din tur». De samarbeidet bare, uten å si så mye om hvem som gjorde hva. 

5. Tillit

Tillit til hverandre er avgjørende, mente mamma. «Jeg har aldri brukt energi på å lure på hva han driver med eller hva han vil,» sa hun.

6. Hverdagslykke

Det er lenge siden vi satt rundt middagsbordet hjemme og diskuterte en artikkel hvor en eller annen samlivsterapeut oppfordret småbarnsforeldre til å finne «kjærestetid» - helst en kveld i uka.

Jeg husker godt at pappa mente det var noe fjas. Man burde på forhånd være klar over at romantiske turer til Paris og dyre middager på restaurant, i stor grad ville utgå mens barna var små. Taklet man ikke det, var man rett og slett ikke klare for å få barn.

«Kjærestetid, hva er egentlig det?» spurte mamma.

I ettertid har jeg tenkt på dette. For hva er egentlig kjærestetid? Jeg tenker jo at det er tid hvor man har det fint sammen og viser at man er glade i hverandre. Og det kan man jo gjøre på veldig mange ulike måter.

Et eksempel er å drikke kaffe på verandaen med noen påsmurte Kornmo-kjeks. Det holder ofte i massevis.








 

Til det mørke kommentarfeltet

I helgen skrev jeg et innlegg hvor jeg hyllet unge menn. Jeg forsøkte å uttrykke meg tydelig for å unngå misforståelser, men det kan se ut som om jeg ikke var tydelig nok. Kommentarfeltet flommer over av oppgulp fra sinte menn, og jeg vil derfor gjøre et par ting helt klart:

Årsaken til at jeg skriver innlegget er enkel: Vi er alle enige om at sex er digg når begge vil, og gjennom kampanjer, kronikker og generell samfunnsdebatt, er det ofte menn som blir oppfordret til å være helt sikker på at begge har lyst.

Dette har vi sett mange eksempler på, sist i Amnestys kampanje #NeiErNei eller Kripos sin kampanje, «Kjernekar».

#NeiErNei er rettet mot årets russekull, og handler om at det alltid er lov til å ombestemme seg - selv om man har flørtet en hel kveld og invitert til nach på soverommet. De tre kampanjevideoene som sirkulerer på Facebook viser unge gutter som enten ikke godtar et nei eller som forsøker å ha sex med ei jente som sover. 

Det at guttene er i rollen som de som ikke vil godta et nei, har Amnesty også fått kritikk for, blant annet på Facebook. Da svarer de dette:

«Vi i Amnesty er tydelige på at også menn og transpersoner blir utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep. Og sexvett-reglene våre er kjønnsnøytrale. Samtidig er det en kjensgjerning at det er flest jenter og kvinner som blir utsatt for voldtekt, derfor er det denne typen situasjon som blir fremstilt i akkurat disse filmene.»

Kripos-kampanjen er direkte rettet mote unge menn. «Vær en kjernekar - følg med litt ekstra når det er fest og si fra når noen mister kontrollen,» skriver Kripos på sine hjemmesider, og legger ved litt statistikk: «I rapporten «Voldtektssituasjonen 2012» kommer det frem at 40 % av anmeldte voldtekteri 2012 er festrelaterte. Majoriteten av gjerningspersoner i disse voldtektene er unge gutter/menn.»

I mitt innlegg tar jeg for meg ulike situasjoner hvor unge menn tok akkurat dette ansvaret vi oppfordrer dem til å ta. Det synes jeg det er viktig at vi også snakker om, for det viser jo at kampanjer og debatt fungerer!

I kommentarfeltet er det mange som helt tydelig har et anstrengt forhold til kvinner. Det må det være lov å si. Jeg har valgt å la alle kommentarene ligge, men det er alt annet enn oppløftende lesing. «Gutta har begynt å sky kjerringer som svarte-døden». «Problemet er at dere feminister ikke forstår noe som helst.» «Gutter burde slippe å bli klådd på og mast på om sex fra sånne fyllekjerringer!» «Guttene i historiene dine ut som noen jævla pinglete faggots.»

Jeg oppsummerer: 

1. Mange mener oppførselen jeg beskriver hos disse unge mennene er normalen. At alle menn sier nei til sex med damer som er for fulle til å gi samtykke, at alle menn godtar et nei og at alle menn sørger for å være sikker på at jenta faktisk vil ha sex. Til det har jeg bare en kommentar: Det er ikke min, eller noen av mine venninners, oppfatning. Hadde det vært normalen, ville man aldri vært nødt til å gjennomføre kampanjer av typen #NeiErNei.

2. «Må kvinner behandles som barn?» er det en som spør, og mener at feminister undertrykker kvinner ved å fremstille dem som mennesker som ikke klarer å ta valg. For å si det enkelt: Kvinner greier å si nei, men det er ikke alltid at et nei blir godtatt. Fakta faen. Så jo, vi greier å ta valg, problemet er vel heller at dette valget ikke alltid blir respektert! I en ideell verden skulle vi ikke vært nødt til å passe på at bartenderen ikke putter noe i drinken. Vi skulle ikke vært nødt til å sørge for at en venninne som sovner på fest, får ligge i fred. Vi skulle kunne sagt «nei, jeg vil ikke» og alltid opplevd at det blir respektert. Men slik er det ikke. Det handler ikke om at vi trenger menn til å passe på oss, det handler om at, som Amnesty sier: «Det er en kjensgjerning at det er flest jenter og kvinner som blir utsatt for voldtekt». Og sex uten samtykke ER voldtekt.

3. Flere skriver at situasjon 2 ikke ville vært voldtekt. Jeg forteller der om ei jente som er så dritings at gutten hun legger an på, forstår at hun er altfor full til å kunne samtykke til sex. Jeg var til stede og er helt enig med ham. Gjenta sammen med meg nå, så kanskje det går inn én gang for alle: Overstadig berusede mennesker kan ikke gi samtykke til sex. Overstadige berusede mennesker kan ikke gi samtykke til sex. Overstadige berusede mennesker kan ikke gi samtykke til sex. 

De færreste menn voldtar. De færreste nekter å godta et nei. De færreste har sex med en sovende, full kvinne.

Men i all den tid vi oppfordrer til å sørge for at BEGGE har lyst og at BEGGE er i stand til å gi samtykke, er det også viktig å skryte av de som tar sin del av ansvaret. 

 

En hyllest til unge menn

Som feminist (eller «jævla rødstrømpe», som fansen i kommentarfeltet liker å kalle meg), er jeg opptatt av å heie på og skryte av damer som gjør noe bra. Jeg heier på kvinnelige politikere som tør å kjempe for det de tror på, på kvinnelige kollegaer som tør å si meningen sin i et møterom fullt av mannlige menn og på venninner som tør å gå sine egne veier, uansett hvor den veien måtte føre. 

Det synes jeg er viktig.

Men i motsetning til hva mange (sinte menn i kommentarfeltet) tror, så er ikke det å være feminist synonymt med å være mannehater. Det vil si at jeg naturligvis også heier på menn som gjør noe bra, og de har jeg møtt fryktelig mange av de siste månedene. Så mange at jeg ser meg nødt til å skryte litt av dere, fordi dere fortjener rett og slett en aldri så liten shout out. 

I januar dro jeg på en veldig lang ferie. To og en halv måned med sol, fjell, blått hav, iskald pils på stranda, kule folk på dansegulvet og «shit, jeg er heldig»- følelse hver eneste dag.

Men fra åpenlys skryting til det som er poenget mitt: At dagens 20-etellerannet gamle menn fortjener skryt.

For i løpet av disse månedene traff jeg utelukkende snille gutter. Gutter som fulgte jenter hjem fra fest på stranda, bare fordi de ville sørge for at de kom seg trygt i seng. Gutter som sørget for at alle fikk være med, enten vi skulle på båttur, beach party eller ut for å spise lunsj. Gutter som spurte «går det bra?» når de lokale viste litt vel mye entusiasme over å se backpacker-jenter i kort sommerkjole, og gutter som fulgte med på at bartenderen faktisk bare helte gin og tonic i drinken når vi jentene var altfor fulle til å følge med. 

Det er spesielt tre episoder som har festet seg:

1) I Kambodsja hang jeg med en guttegjeng fra England. De var mellom 24 og 27 år og veldig flinke til å ha det gøy. En kveld vi var ute ble den ene sjekket opp av ei veldig pen jente, også hun fra England. Jenta var veldig full.  Jeg visste at han var interessert i henne, og stusset derfor litt over at han var så tilbakeholden når hun så tydelig var interessert.

Neste dag fikk jeg vite at han hadde sagt nei til å bli med henne hjem. «Hun var for full. Visste ikke hva hun gjorde,» sa han til meg, som om det var det mest selvfølgelige i hele verden. 

2) Et par uker etterpå satt jeg i baren med en gjeng amerikanere da ei meget beruset jente kom bort til oss. Hun greide knapt å stå på beina, men la armen rundt han ene amerikaneren, hvisket noe hun sikkert trodde var veldig sexy i øret hans og la hånda si laaaaangt innpå låret hans. Fyren spratt opp av stolen, gikk i baren og hentet et glass vann til henne. Deretter sørget han for at venninna hennes fikk henne trygt hjem.

Etterpå fikk han spørsmål om han ikke var keen. «Det ville vært voldtekt,» svarte han bare.

3) Få dager senere var jeg på beachparty med en gjeng fra hostellet. Da vi andre stakk til hjemover, dro hun ene tyske på stranda med en av engelskmennene. Fulle, glade og rusa på livet/thaivodka. Dagen etterpå fortalte hun meg at de hadde hatt sex, men først etter han hadde spurt flere ganger om hun var sikker. «Ja, helt sinnsykt sikker,» hadde hun sagt til slutt, nærmest litt irritert over å skulle være nødt til å overbevise ham om at hun ville ligge. Som hun selv sa til meg neste morgen: «Hva ellers gjør man på stranda klokka halv fem på natta?»

Men tenk så utrolig bra det er at han spør! Kudos til han som, nettopp fordi de begge var fulle, forsikret seg en ekstra gang om at hun faktisk ville. For som Amnestys kampanje sier: Det er lov til å ombestemme seg. Alltid. Selv når man har flørtet en hel kveld og inviterer med seg fyren ned til stranda på ei øy i Thailand.

Vi snakker mye om overgrep i Norge. Snakker mye om retten til å si nei, og om viktigheten av å vite at den andre faktisk vil ha sex.

Det skal vi fortsette å snakke om. Men fordi oppfordringen om å være sikker på at begge faktisk har lyst ofte er rettet mot unge menn (det ser vi blant annet i Amnestys #NeiErNei-kampanje eller Kripos sin kampanje, «Kjernekar»), synes jeg også vi skal ta oss tid til å skryte av de som faktisk tar mer enn sin del av ansvaret. 

At det finnes fantastisk fine tjue-etellerannet gamle menn her i verden, har jeg visst lenge. Jeg er omringet av gutter som bør skrytes av - både på jobb, hjemme og på fest. Men dette er kollegaer og kompiser, altså mennesker jeg velger å omringe meg med fordi de er over gjennomsnittet kule folk.

Så når man reiser langt utenfor sin egen komfortsone og møter gutter som respekterer og stiller opp for det som egentlig er vilt fremmede jenter, så blir jeg så glad!

«Det er sånn vi er oppdratt,» sa han ene engelskmannen til meg.

Mulig han har rett. I så fall:

Gratulerer til foreldrene. Dere har lykkes! Til dere unge menn: Jeg digger dere!

Og til alle dere i kommentarfeltet: Jeg har svart dere i dette innlegget. 



 

Ett år etter det ble slutt: Går det egentlig over?

- Jeg kommer ikke tilbake. Unnskyld.

Det er første juledag 2015. Min tjueniende første juledag i livet. Min sjette første juledag med han som kjæreste.

For tre dager siden sa vi god jul, ga hverandre et kyss og en litt for lang klem. Han skulle jo bare hjem på juleferie. Men jeg hadde tårer i øynene fordi jeg visste bedre. Han så det og jeg så at han så det. Men vi latet som ingenting.

Meldingen var derimot klar denne første juledagen i 2015. Ingen vits i å late som mer.

Han kom ikke tilbake.


VINTER

Resten av jula var krise. Jeg grein foran juletreet, søstrene mine så ut som de ville grine fordi jeg grein og mamma visste ikke hva godt hun kunne gjøre for meg. Resultat: Jeg slapp å sette tallerkenene min i oppvaskmaskina og fikk drikke vin midt på dagen.

Så måtte jeg tilbake på jobb. Startet med å grine i åpent kontorlandskap. Satt på do og tørket tårer. Gikk ut for å vaske hendene. Begynte å grine på nytt. Måtte inn på do igjen. And repeat. 

Prøvde å tenkte på de som hadde det verre. Donerte 300 kroner til barn på flukt.

Det var likevel bedre å være på jobb enn hjemme i den altfor tomme leiligheten. Jeg lå mye på gulvet og så i taket. Stalket han på Facebook og overbeviste meg selv om at han hadde funnet en ny allerede. Ikke fordi han hadde delt noe spesielt på Facebook, men fordi han aldri var online på Messenger, noe som måtte bety at han var veldig opptatt med å ha sex med ei dame som helt sikkert var veldig mye finere enn meg.

Men det burde jeg vel bare kunne spørre han om? Jeg skrev et utkast til en melding på «notes» på telefonen. Fikk en venninne til å lese den, bare for sikkerhetsskyld. Hun gjorde det, ble stille i fem sekunder og spurte deretter om det hadde klikka for meg.

Sendte derfor ingen melding. Hørte i stedet på «I will survive» og danset rundt på stuegulvet alene. Nå tror du kanskje at jeg tuller, men jeg gjør ikke det. 

Litt uti januar ba jeg en venninne om å bli med meg til Sør-Afrika. Hun turte ikke annet enn å si ja. Vi dro to uker senere.

I Cape Town fikk jeg tre dager med litt ro i sjelen. Drakk altfor mye Prosecco en kveld og kjente at dette kanskje kunne gå bra likevel. Men samme kveld begynte hjertet å slå altfor fort. Lenge. Hver gang søvnen forsøkte å ta over, våknet jeg av at jeg hev etter pusten. 

«Okei, nå har jeg blitt gal».

Ringte lillesøster som jobber som psykiatrisk sykepleier for å spørre henne om jeg trodde jeg måtte reise hjem for og legges inn.  Hun lo.

- Jeg ser for meg det morgenmøtet for sykepleierne. «På rom 104 har det vært en vanskelig natt. Pasienten er psykotisk og har forsøkt å rømme flere ganger. På rom 105 har vi fått en ny pasient. Hun har litt hjertebank etter et brudd med samboeren. Ta godt vare på henne.»

Dro på byen i Cape Town og traff en veldig kjekk fyr som hadde lyst til å være med meg hjem. Jeg vurderte å kline med ham, men feiga ut. Da han la meg til på Facebook så jeg at han var en mannssjåvinistisk rasist, så var glad jeg lot være.



VÅR

Jeg flyttet inn i kollektiv med to andre. Fikk kun ei hylle i kjøpeskapet og tenkte at det aldri ble plass til all maten min der.

I kollektivet sluttet jeg å ligge på gulvet. Sluttet også å drikke to glass rødvin før leggetid og hjertet mitt slo som normalt.  Gråt kanskje to ganger i uka i snitt.

Venninnene mine mente det var på tide å prøve seg på Tinder. Jeg ville ikke. Gikk på byen og syntes alle gutter så svette ut.

- Det går over, Kjersti. Snart får du lyst til å treffe noen, sa folk.

Satt på trikken og så på lykkelige par og tenkte at det var galskap. De var helt tullete. Skjønte de ikke at det kom til å bli slutt? Hvem er det egentlig som går inn i en relasjon med noen som når som helst kan velge å forlate deg? Det er jo ikke sånn med venner. De må du jo være skikkelig ekle med for at de skal gå sin vei. Kjærester, derimot, de har du ingen kontroll over.

Tenkte at jeg aldri, aldri, aldri skulle være så dum igjen.

Spillelisten «broken heart» dukket opp i «anbefalt for deg»-seksjonen på Spotify. Jeg slo av Lenoa Lewis' «Better in time» og gjenoppdaget Destiny's Child-albumet «Survivor».

Trente mye. Følte det hjalp veldig, pluss at single mennesker bør passe seg ekstra for å bli tjukke. Var likevel en hårfin balanse mellom treningsrus og altforsliten-tårer. Kunne ta syv knebøy, så kom tårene på den åttende. Måtte da løpe hjem, men ryddet alltid opp vektskivene etter meg først.

Lo mye sammen med venner. Drakk mye vin. Gikk mye tur i skogen. Pratet altfor mye om eksen.



SOMMER

Plutselig var det kjekke gutter overalt. Eller kaller man gutter for menn når man akkurat har fylt 29?

Skaffet meg Tinder og Happn. La lista altfor høyt og likte kun de som var helt vilt kjekke, og som sjelden likte meg tilbake. Senket deretter kravene litt, men kjedet meg ihjel av å snakke med de jeg matchet med. Orket ikke å svare på kjedelige spørsmål om hva jeg jobbet med eller om jeg hadde hatt ei fin helg. Og hvem er det egentlig som vil sitte mer på telefonen i 2016?

Gråt kanskje en gang i måneden. Maks. Lå aldri på gulvet og stirret i taket, det hadde jeg ikke tid til. Reiste på ferie, drakk øl i sola, gikk tur i fjellet og tenkte at «dette kommer faen meg til å gå over. DET KOMMER TIL Å GÅ OVER!»

Da jeg var i Roma begynte det å brenne på hotellet midt på natta. Gangen var full av røyk og jeg var hysterisk. Mens vi ventet på brannvesenet tenkte jeg på eksen. Lurte på hvem som skulle varsle ham om at jeg var død, og var lei meg fordi jeg ikke fikk sagt ha det. Så kom det en brannmann og løftet oss ut av vinduet og fikk oss ned på bakken. Jeg hylgrein, litt fordi jeg var så redd, men mest fordi jeg hadde tenkt på han. Lovte meg selv å tenke på noen andre neste gang det brant på et hotell jeg bodde på.  

Satt på trikken og så på lykkelig par og tenkte at det så hyggelig ut. Men at de måtte passe seg.

På sensommeren ble jeg plutselig interessert i en veldig kjekk fyr. Tok meg selv i å glede meg til hver gang jeg skulle se han. Håpet veldig at han synes jeg var fin. Hadde ikke vært singel på seks år så ante ikke om jeg siktet for høyt. Hvilken type gutter var det som likte meg igjen?



HØST

Kom over noen bilder av eksen. Gråt ikke da jeg så på dem. Kjente jeg ble trist, men også glad fordi jeg så hvor lykkelige vi hadde vært. Det var fint. Så var det ikke seks bortkastede år, men seks fine. Mest fine, i alle fall, for han kunne være jævlig irriterende.

Til min store overraskelse så syntes han fyren fra i sommer at jeg var fin. Dro på date og jeg lurte på om jeg kom til å bli stressa og rar. Ble litt rar, men ikke veldig.

Trodde jeg hadde glemt hvordan det var å ligge med noen. Måtte ringe ei venninne for å spørre om hun trodde jeg kom til å være dritdårlig. Hun mente det ville gå bra. Kanskje kunne jeg la han ta styringa. Jeg håpet han var typen som gjorde det, hvis ikke kom jeg til å få stressflekk på kinnet og det ville han helt sikkert ikke komme til å synes at var noe fint.  

Husket på to ting om meg selv fra jeg sist var singel:

  1. Jeg er dårlig til å snakke om følelser.
  2. Jeg liker å bestemme alt selv.



VINTER - igjen

Nå er det første juledag 2016. Det har gått et helt år.

Ingen griner rundt juletreet i år. Jeg må sette inn tallerkenen min i oppvaskmaskina og får ikke drikke så mye vin før Dagsrevyen.

Det hender fortsatt at jeg blir trist når jeg tenker på de seks årene vi var sammen. Det skjer fortsatt ting som jeg vil fortelle ham, men mest hverdagslige ting. Som at Kings of Leon sin nye plate er ganske bra, at jeg endelig klarer å ta en pullup og at det har åpnet en Lucky Bird-restaurant på Majorstua. 

Kanskje blir jeg mer vemodig enn trist. Fordi vi ikke fikk det til og fordi jeg fortsatt kan savne han som var bestevennen min. Men ikke fordi jeg vil bli kjæresten hans igjen. 

Heldigvis tenker jeg langt oftere på at jeg har det veldig bra. Og når jeg ser lykkelige par på trikken blir jeg glad og tenker jeg at jeg sikkert blir en av dem igjen. 

Så tenker jeg at de må passe godt på hverandre. Men hvis de ikke gjør det og hvis en av dem til slutt sier at «nå kommer jeg ikke tilbake», så vet jeg at det kommer det til å gå bra uansett.

- De ser jo ut som Calvin Klein-modeller!

11.30 onsdag formiddag kom nyheten Skam-fansen har ventet på i flere uker: Isak får hovedrollen i neste sesong av den populære nettserien Skam.

Det tok ikke mange minutter før nyheten var overalt. Promovideoen, der Isak sitter i garderoben og ser på at gutta har vannkrig, ble beskrevet som homoerotisk. Fansen diskuterte ivrig på sosiale medier, noen var skuffet fordi de helst ville ha en jente i hovedrollen, men de fleste likte tanken på å skulle bli kjent med ungdomsmiljøet på Nissen fra guttas side.

Jeg jublet, det er det ingen tvil om. Venninnene mine og jeg var i ekstase, helt uten skam over at vi elsker Skam, til tross for at vi snart fyller 30 hele gjengen. Det ble likevel litt stille rundt bordet da hun ene venninna mi pauset videoen midt i Skam-guttas vannkrig og sa:

- Men jeg kan ikke huske at gutta på videregående så sånn der ut?



 

Vi andre måtte si oss enige. Joda, noen av gutta på videregående løftet litt vekter og så ekstra veltrente ut, men de aller fleste var vel ganske...gjennomsnittlige? Akkurat som oss jentene?

Da jeg tok opp tema i redaksjonen, var det mange som reagerte på samme måte.

- De ser jo ut som Calvin Klein-modeller! Dette er jo helt urealistisk, var det en som sa.

For å si det sånn: Hadde videoen vært av jenter i slutten av tenårene, som hadde vannkrig i undertøyet og viste frem sine definerte og veltrente kropper, så tør jeg vedde på at folk hadde reagert. Vi ville blitt sinte, meg selv inkludert. For dette er vi så lei av, ikke sant? Så lei av å være vitne til det umenneskelige kroppsidealet som settes for unge jenter i dag, med usunt lav fettprosent, definerte magemuskler og sprettrumpe.

Men William, Jonas og Chris setter også standarden høyt for gutta. Og hvis vi ser på de fem kvinnelige hovedrolleinnehaverne i Skam, altså Noora, Eva, Vilde, Sana og Chris, så er det liten tvil om at de ser veldig ulike ut. 



 

Ser vi derimot på gutta i teaseren til sesong 3 av Skam, så ser de nesten helt like ut: Bredskuldra, definerte og veltrente. Burde ikke det vært et tema i debatten etter teaseren ble sluppet? Eller venter vi med kroppspressdebatten til jentene står i fokus igjen?






 

Vi kontaktet Håkon Moslet i NRK P3, som ikke ville kommentere saken. Moslet sier dette er en promo som NRK står 100 prosent inne for, og som han ikke har behov for å forsvare eller forklare.

 

Made in Bangladesh

Bør vi ha dårlig samvittighet for å kjøpe klær sydd til lønninger på 4 kroner timen?

Det spurte Aftenposten oss om i A-magasinet i helgen.

H&M-sjefen svarte naturligvis nei, men han fikk, kanskje noe overraskende, støtte fra daglig leder i Initiativ for etisk Handel, Per Nitter Bondevik, og Bangladesh-ekspert, Arild Engelsen Ruud.

En boikott av de såkalte «billigbutikkene» vil ikke hjelpe arbeiderne, mente de, snarere tvert imot. For jobben på tekstilfabrikken er tross alt langt bedre enn alternativet, som ofte er verre og dårligere betalte jobber, eller ingen jobb i det hele tatt.

Okei, tenkte jeg, hvis ekspertene forteller meg at jeg bare bør fortsette å handle på disse butikkene, hvorfor får jeg da en vond følelse i magen hver gang jeg gjør det?

For det gjør jeg. Og etter første sesong av Sweatshop gjorde jeg akkurat det ekspertene ber meg om å ikke gjøre, jeg boikottet. Men så kom sommeren og jeg måtte ha et skjørt som var anstendig nok til å bruke  i jobbsammenheng. Jeg var tilkallingsvikar i lokalavis og hadde ikke flust med penger, men bestemte meg for at jeg gjerne kunne betale litt ekstra hvis jeg fant et skjørt som ikke var lagd i land hvor jeg var usikker på arbeidsforholdene til tekstilarbeiderne.

Men vet du hva? Det gikk ikke. Jeg var innom de fleste butikkene nedover Karl Johan og det var det samme overalt. Made in China. Made in India. Made in Bangladesh.

Til slutt endte jeg opp med et svart, langt skjørt fra H&M til 199 kroner.

Og en vond følelse i magen.

Men nå leser jeg altså i Aftenposten at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet. At jeg hjelper til, på en måte, ved å kjøpe klærne mine på disse butikkene.

Men jeg liker det fortsatt ikke. Og vet du hvorfor?

Fordi jeg løy for meg selv. Jeg trengte ikke det skjørtet. Ikke egentlig. Jeg hadde tre fra før, og kanskje fem sommerkjoler som også hadde passet til jobb. Men jeg ville ha et nytt skjørt. Jeg ville ha enda flere antrekk å velge i, for jeg var lei av alt jeg hadde. Jeg ville oppleve den kortvarige gleden jeg får hver gang jeg kjøper meg noe nytt og fint.

Så jeg overbeviste meg selv om at jeg trengte det, og det funket. Men jeg fikk fortsatt dårlig samvittighet etterpå.

For det er kontrasten mellom meg og dama som syr skjørtet mitt som skaper den vonde følelsen. Kontrasten mellom meg, som har skapet stappfullt av klær jeg nesten aldri bruker, og dama som har sydd disse klærne, og som knapt har nok penger til mat.

Så jeg prøver å bare handle når jeg trenger noe. Men det er jo bare bullshit, for her i Norge så vet vi knapt hva «trenger» betyr. Jeg har vel kanskje aldri virkelig trengt noe?

Og det er ikke vår feil. Det er ikke vår feil at vi ble født her i Norge, så vi kan ikke gå rundt med dårlig samvittighet for det.

Men vi kan godt få litt vond følelse i magen når vi handler den femtende sommerkjolen på H&M. Det tror jeg er bare sunt.






 

Ti typer mennesker som aldri bør få lov til å kjøre kollektivtransport igjen

1. De som ikke lar andre gå av før de går på

Dette har vi snakket om hundre tusen ganger. Minst. Men det blir som å be førsteklassinger om å ta opp matteboka før timen begynner: DE FÅR DET IKKE TIL.

Senest i forrige uke var det en familie som trengte seg på bussen i Stensberggata idet jeg skulle til å gå av. Familien blokkerte hele døra, og plutselig smalt dørene igjen, og bussen suste videre.

Jeg var på vei til vaffelsøndag hos ei venninne, var seint ute, veldig sulten og derfor litt sur. I stedet for å rope høyt, så oppførte jeg meg som en ekte, feig nordmann og mumlet aggressivt: - Dere må jo la folk gå av bussen først!

Familiens far var dessverre også en ekte, feig nordmann, og stotret forsiktig frem en unnskyldning om at de ikke så meg (jeg er 1.79 høy for faen).

 

 

2. De som setter seg på setet nærmest midtgangen, og lar vindussetet stå tomt

Egoistiske mennesker, tenker dere ikke på andre? Jeg driter i om du skal av om tre stopp, du setter deg innerst! 

3. De som setter seg på setet nærmest midtgangen, og setter RYGGSEKKEN sin på vindussetet

Dere er verre enn gruppe 2. Mye verre. Sett den j.... ryggsekken på gulvet, flytt dere inn et hakk og la vanlige folk få sette seg ned.

4. Folk som dytter seg fremover mot døra lenge før bussen stopper

SLAPP AV! Det er minst 40 andre som skal av på Jernbanetorget, så du trenger ikke å presse deg fram. Hvis det å ta offentlig transport er så stressende for deg at du må bryte folk i bakken på vei mot døra, så foreslår jeg at du går. Eller blir hjemme.

5. Menn som skrever

La oss være helt ærlige her. Det er jo ikke sånn at penisen din tar SÅ fryktelig mye plass at du må sitte med knærne en meter fra hverandre? Enda mer irriterende, og ikke minst fryktelig ubehagelig, er det om jeg må sitte overfor en slik skrever, og er tvunget til å ha mine pent samlede pen MELLOM hans!

TA DERE SAMMEN!



 

6. Foreldre som smiler unnskyldende til medpassasjerer når barna viser uakseptabel bussoppførsel

Jeg tipper du synes 6-åringen din er søt uansett? Vel, det gjør ikke jeg. 

7.  Folk som ikke har vasket seg

Orker ikke å forsvare dere. Dusj og bruk deodorant. Svetter du mye, dusjer du ofte. Så enkelt er det. 

8. Folk som spiser ekkel mat

Her om dagen var det en mor som dro opp fiskekaker på bussen, som hun serverte til sine to barn på bussen hjem. Hva skjedde med å gi sultne barn ei Mariekjeks? Går vel ikke an det nå. Blir for usunt.

Var i alle fall ingen tvil om at mor ble FRYKTELIG stolt da yngste sønn sier: «Fiskekaker er godt. Og det er sunt å spise fisk!» Hjernevasket.

9.  Folk som tar med seg hunden sin på kollektivtransport i rushtiden

Jeg skjønner jo at det er praktisk for hundeeierne å ta bussen opp til marka med hunden sin, men jeg vil helst at dere går. Det er vel en del av pakka når man får seg hund, er det ikke?

10. Folk som tar med seg sykkelen sin på kollektivtransport når det er mye folk

Det er en sykkel. Bruk den.

Young woman using her smartphone on the bus. There are other people sitting on the bus in the background.
Jammen er hun flink! Sitter på vindussetet med sekken på fanget!

Den norske gentlemannen lever, han har bare modernisert seg

«Den norske gentlemannen er død,» skriver nyhetsjournalist i Bergensavisen, Aina Fladset.

Aina er fortvilet over at mange norske menn visstnok ikke «eier et snev av manerer». Dette utsagnet baserer hun delvis på en opplevelse på bybanen, der en mann på hennes alder satte seg i et tomt sete uten å tilby henne det først.

Tenke seg til, dere! Her står hun, ung og frisk jente på 24 år, også våger en MANN å ta det tomme setet ? Rett foran ansiktet på henne!

Hvor er husmoren?

Innlegget har skapt et enormt engasjement på sosiale medier, og det er, ikke overraskende, mange menn som er fornærmet. Jeg skal innrømme at jeg sjelden er enig med fornærmede, hissige menn i kommentarfeltet (i alle fall når det gjelder kvinnesaker), men akkurat i dette tilfellet er det faktisk flere som har gode poeng. Denne karen er et godt eksempel:

«Hvor er husmora, hun som var hjemme og passet unger, vasket hus, klær og lagde middag når mannen kon hjem fra jobb?»

Mannen har et poeng, Aina. Og det er akkurat derfor jeg er nødt til å svare på innlegget ditt.

At kvinner i 2015 skal forvente at menn skal åpne dører for dem, betale restaurantregninger og tilby dem tomme seter på bussen, er faktisk akkurat like urimelig som at menn skal forvente at kvinner skal vaske huset, passe barna og lage middag hver eneste dag.

Innlegget ditt provoserte meg minst like mye som det provoserte mennene i kommentarfeltet. La meg gjøre én ting klinkende klart:

JEG VIL IKKE AT MENN SKAL BEHANDLE MEG SOM EN PRINSESSE!

Don åpner døra for Betty, men ligger med sekretæren. Akkurat som en ekte 50-talls-gentleman.

Gratis middag som egentlig ikke er gratis

Aina refererer til sørstatene i USA, til «et univers hvor bildører åpner seg, jenter uten unntak går inn i et rom først og restaurant-regninger bare forsvinner i løse luften». Denne oppførselen synes hun ikke hun finner hos de fleste norske menn.

«Ikke kom her med en unnskyldning om likestilling,» skriver Anja videre.

Og det er da jeg kjenner jeg blir ordentlig provosert! For jo, visst f... skal jeg snakke om likestilling.

Si meg, Aina: Hvordan står det til med likestillingen i sørstatene? Jobber damene full stilling? Tjener de like godt som menn? Hvem har hovedansvaret for barn og hus?

Norge er et av verdens mest likestilte land, melder NRK. Det viser rapporten Global Gender Gap, utført av World Economic Forum.

USA ligger på 28. plass, etter å ha falt åtte plasser ned.

Én ting er sikkert: Jeg betaler gladelig restaurantregninga hver eneste gang, hvis det betyr at jeg kan jobbe fulltid, tjene like godt som mine mannlige kollegaer OG slippe å ta husvasken selv hver eneste fredag.

20 år etter den påspanderte middagen

Jeg har ikke bodd i sørstatene i USA, så jeg kan ikke uttale meg om hvordan det er å være kvinne der. Men jeg har bodd i London i seks år, et land som for øvrig ligger på 18. plass på listen over verdens mest likestilte land, altså langt etter Norge, men fortsatt godt foran USA.

Der var det også mange menn som åpnet dører, betalte regninger og lot damene gå inn i rommet først.

Jeg ville ikke være sammen med noen av dem. Og vet dere hvorfor?

Fordi jeg så hvordan damene deres hadde det 20 år etter den første påspanderte restaurantmiddagen. Jeg så hvordan de hadde det da de satt der med tre barn i et flott hus i utkanten av London. Jeg så at de var tvunget til å jobbe deltid, fordi skolene hadde foreldremøter midt på dagen (det var jo så praktisk siden de fleste mødrene var hjemmeværende) og fordi deres inntekt utgjorde knapt en tusenlapp mer enn barnehageavgiften.

Det var jo mer praktisk for dem å være hjemme, ikke sant? Så kunne mannen, som på dette tidspunktet tjente godt over én million, ta seg av jobbingen.

Det var bare én ting som ikke var fullt så praktisk. Nemlig at de ikke hadde råd til å skille seg, skulle de ville det. For det var mannen som eide nesten alt, mannen som tjente alle pengene og mannen som hadde oppspart pensjon.

Så da måtte de bare bli.

Men heldigvis fikk de gå først inn i rommet når de var i pene selskap.

Gentlemannen lever i beste velgående

Sånn vil jeg ikke ha det. Ikke nå, og ikke om 20 år.

Derfor har jeg funnet meg en moderne gentlemann. For den norske gentlemannen er ikke død, Aina. Han har bare modernisert seg.

Den norske gentlemann er nemlig en fryktelig opptatt mann. Han vasker badet, henter barna i barnehagen og lager middag, samtidig som han hugger ved, bærer de tyngste bæreposene og spanderer romantiske middager i ny og ne, bare for å være snill.

Jeg ser mange slike menn hver eneste dag. Og vet du hva? De blir slitne de også. Spesielt etter en lang dag på jobb.

Så hvis den moderne gentlemannen rekker å sette seg på det tomme bussetet før meg, så unner jeg ham det.



Betty får i alle fall påspandert middag.

Vil du eie bildene dine? Ikke del dem på sosiale medier

Nyheten om at Snapchat eier bildene våre har opprørt en rekke mennesker denne helgen. Egentlig burde det verken vært overraskende eller opprørende for noen, men det er det altså. De har nemlig helt glemt at vi har vært gjennom dette før. Likevel omtales det som en «sjokk-oppdatering».

Så nå er folk sinte. De har sett på Snapchat som en gavepakke, der de kan følge Bieber, se morsomme videoer og sende naken-snaps. Alt var liksom lov i en verden der bilder og videoer har en levetid på maks 10 sekunder.

Nå er ikke Snapchat en gavepakke mer. Folk har nemlig innsett at det (naturligvis) ikke er helt risikofritt å «snappe» alt man kommer over. Så de avinstallerer, og bestemmer seg for å gå tilbake til Instagram. Nå skal ingen få gleden av å få tilsendt femsekundersbilder av maten de spiste til middag eller ungene som danser på stuegulvet. Sånn må det bli.

Husker dere ikke at vi har diskutert dette før? Det var nemlig samme styret da Facebook kjøpte Instagram, og endret brukervilkårene slik at de offisielt eide alle Instagram-bildene. Da ble folk like sinte, like opprørte og like sjokkerte. Aldri mer skulle de legge ut bilder av barna sine, for de kunne jo bli misbrukt! Aldri mer skulle de dele nydelige bilder fra naturen, for Facebook kunne jo bare bruke de i reklamer uten å betale en krone!

Tenke seg til!



Hva med å tenke litt nytt denne gangen? Hva med å innse at ALT som deles på sosiale medier er utenfor din kontroll? Hva med å heller lære seg til å vurdere nøye hva man legger ut, slik at man slipper å være urolig for å ha delt for mye?

Snapchat var nok for mange et sted der det var lov å dele litt ekstra. Det man vurderte som upassende innhold på Facebook eller Instagram, var lov å dele på Snap. Der forsvant jo alt etter få sekunder, og man kunne selv bestemme hvem som skulle se det. Derfor var vi litt mer ukritiske, ikke sant? Det var jo bare gøy!

Når vi nå får vite at Snapchat faktisk kan gjøre hva de vil med disse bildene, så sprer uroen seg. Og mens tenåringen kanskje angrer på et par nakenbilder, så stresser trebarnsmoren med at badebildet av treåringen kan havne i uønskede hender.

For å si det sånn: Jeg unnskylder tenåringen lenge før jeg unnskylder trebarnsmoren. For nå kjenner jeg faktisk at det er på tide å si ifra.

Nei, jeg har ikke barn. Nei, jeg vet ikke hvordan det er å være så stolt av et annet menneske at man nesten sprekker. Nei, jeg vet ikke hvor lyst man da har til å dele denne stoltheten med andre.

Men jeg vet dette: Deler du bilder av barna dine på sosiale medier, så tar du en sjanse.

Jeg vet også at barn opplever foreldres Facebook-deling som tidvis slitsomt og flaut, og Datatilsynets Guro Skåltveit mener foreldre bør være kritiske til hva man legger ut og alltid spørre barna om lov. Jeg spør meg selv om hvilke forutsetninger en 9-åring har for å kunne ta det valget, men anbefalingen fra ekspertene er altså at man skal spørre.

I lys av det jeg vet, så har jeg et helt nytt forslag: Ikke del bilder av barn. Ikke av naboens, ikke av bestevenninnas og ikke av dine egne.

For det er ditt ansvar som voksen å sørge for at disse bildene ikke blir misbrukt. Og så snart bildene er ute på sosiale medier har du ikke mulighet til å følge opp det ansvaret.

Så snart bildene er ute på sosiale medier er de nemlig ikke dine mer.

 

«Ser ikke ut som hun svelger sperm...»

I går møtte jeg ei jente på 18 år. Hun skriver en relativt stor blogg med rundt 5.000 daglige lesere. Nesten hver dag får hun kommentarer på bloggen sin om at hun er stygg, altfor tynn og ekkel. Det har hun fått i fem år.

Jeg møtte også en 21-åring. Hun heter Annsofi Pettersen, noen av dere husker henne kanskje fra X-factor i 2010? Hun har fått høre at hun er ei oppmerksomhetssyk hore, at hun skal brenne i helvete og at den mørke sangstemmen hennes må komme av at hun har vokst opp i et hjem med mye alkohol.

Heldigivis er det noen som gjør noe. Kari Traa har nemlig startet en ny kampanje, som heter #NoTrollCanBreakMe. Hun har fått med seg disse to jentene, og seks andre, på laget. Sammen skal de gå til krig mot nettrollene. De skal vise trollene at de ikke lar seg knekke, at de er sterkere og at ingen skal fortelle dem at de ikke er bra nok - i alle fall ikke fremmede mennesker som gjemmer seg bak «anonym» i kommentarfeltet.

Jeg gikk fra intervjuet med en vond følelse i magen. Så kom jeg til kontoret og skrev saken «Kari Traa vil jage nettrollene til skogs», der jeg fortalte jentenes historie. Det tok cirka 30 minutter før vi måtte stenge kommentarfeltet.



Jeg blir så sint! Hvem er disse menneskene?! Hva er det dere har opplevd som gjør at dere må oppføre dere sånn?

Så feige dere er, som gjemmer dere bak falske navn. Med unntak av deg da, Børre Tafsemester Bjerkland, som faktisk opererer under eget navn (og et sjarmerende mellomnavn, som jeg går ut ifra at du har funnet på helt selv).

På profilbildet ditt ser jeg at du står sammen med det jeg går ut ifra er familien din. To små jenter. Jeg vet ikke om det er døtrene dine, men jeg vil tro de er i familie med deg på ett eller annet vis. Det er da jeg slutter å være sint, og bare blir lei meg.

For Tafsemester Bjerkland: Hva hadde du gjort om noen kom med slike kommentarer til dine jenter? Hva hadde du gjort om en middelaldrende, vilt fremmed mann beskyldte de for å lyve om noe så vondt? En fremmed mann som sa at jentene bare ville ha oppmerksomhet, når de egentlig prøvde å kjempe for en god sak?

Hva hadde du gjort om en av jentene ble kalt stygg, ekkel og feit hver eneste dag på nettet? Ville du sagt: «Jaja, vennen, han som skrev det fikk sikkert litt adrenalinkick, det må være lov. Vi må få lov til å kose oss litt vi menn og.»

Du kan forøvrig droppe uttrykket «såkalte nettrollingene», Tafsemester. For det første er det feil, det heter nettroll. For det andre er det ikke noe «såkalt», det er reelt. De finnes overalt, og du er en av dem.

Mange går igjen

Jeg har nemlig sett deg før, Børre Tafsemester Bjerkland. Mange ganger før.

Etter kun seks måneder i Nettavisen er det faktisk ganske mange jeg kjenner igjen. Dere kommenterer ofte på de samme sakene, og de som omhandler kvinner er blant favorittene. For dere hater kvinner, ikke sant? Hater jenter som har selvtillit til å rope litt høyere, til å vise seg frem eller komme med sin mening. Da rister dere av sinne i den mørke kjellerstua dere sitter i, før dere hamrer løs på tastaturet for å sette oss på plass.

Dere var der da Romerikes blad skrev om Ida, som blogget som sexlivet som småbarnsforeldre. En 24-årig kvinne som skriver om sex! Hvordan våger hun?!

«Ser ikke ut som hun svelger sperm...» (kommentert av «Børre Tafsemester Bjerkland»)

«Merkelig hvor stor trang de fleste kvinner har for å vise fit....a. Kvinnegruppa ottar har en lang vei.» (kommentert av «Ballalaika»)

«La meg utfylle: Nettavisen er dessverre skjemmet av kvinnelige hjernedøde bloggere og kvinnesentrert, østrogenmasurbasjon opp og ned i mente! Ja, dere kan lære litt av våre nye landskvinner...» (kommentar av «Stayhard»)

Jeg kunne fortsatt i mange dager. Kunne kommet med hundrevis av eksempler på en rekke forskjellige artikler. Jeg jobber tross alt for et kvinnemagasin, så jeg ser mye.

Mener de fortjener det

Veldig ofte må vi bare fjerne kommentarfeltet. Spesielt i saker som omhandler kvinner.

Jeg har jo fått høre det selv også. På min tidligere blogg fikk jeg høre at jeg var dum, blond, stygg og grusom - alt på samme tid.

«Jeg håper AIDS eller lignende tar livet av deg,» skrev en. Da lo jeg bare. Men samme kveld gikk jeg litt fortere hjem fra bussholdeplassen, og før jeg la meg sjekka jeg at døra var låst tre ganger. 

Jeg skjønner at man som kvinne blir redd for å mene ting. Man vet jo hva som kommer fra nettrollene. Jeg vet at Tafsemester Bjerkeland mener at de som stikker seg frem bør tåle slike kommentarer. Det har han sagt til VG.

- Er folka voksne og stikker hue fram, tenker jeg at de tåler det og fortjener det, sa Tafsemesteren.

Hun 18-åringen som jeg møtte i går mener noe helt annet. Hun sliter med spiseforstyrrelser, depresjoner og sosial angst på grunn av kommentarer fra mennesker som mener hun fortjener det - bare fordi hun har en blogg.

Se dere i speilet, nettroll. Ta innover dere at dere ødelegger andres liv og skam dere.

Skam dere resten av livet.

Tja... ungen var vel sulten, da?

Saken om amerikanske Jessica som ammer både sønnen og sønnens lekekamerat har nådd Norge. Hele verden har klikka, enten fordi de synes det er kjempeekkelt eller fordi de synes det er fantastisk (og mener alle som sier æsj er trangsynte idioter).

Den umiddelbare reaksjonen hos de fleste i redaksjonen var cirka sånn:

- ÆSJ! Så jævlig ekkelt! Ammer hun andres barn?

- Herlighet, det er IKKE innafor! Æsj!

- Hvis noen hadde amma min unge hadde jeg klikka!

Min reaksjon, derimot, var cirka sånn: - Tja...ungen var vel sulten, da?

Sult = breakdown

Nå skal det sies at jeg respekterer sult mer enn gjennomsnittsmennesket. Jeg takler ikke å være sulten, rett og slett. Først får jeg vondt i magen, så blir jeg kvalm, deretter begynner jeg å skjelve, så får jeg hodepine og helt til slutt så ser jeg knapt hvem som står fremfor meg. Jeg er i tillegg skjeløyd, så det ene øyet glir helt ut i løpet av få minutter. Så kommer tårene.

Nå har jeg ingen barn selv, og innser at det kanskje er derfor jeg har et så avslappa forhold til amming. Jeg forbeholder meg derfor retten til å fullstendig endre mening etter jeg selv eventuelt får barn. Dette med amming skal jo være en veldig intim opplevelse, har jeg hørt, og da kan det jo plutselig hende at jeg absolutt ikke vil dele den med andre når det er mitt eget barn det er snakk om.

Men instinktivt så tenker jeg at det ville vært OK å amme barnet mitt i et tilfelle der:

1. Barnepasser var en nær venninne eller en av mine søstre.

2. Barnet hadde grått og hylt av sult relativt lenge.

3. Barnepasser hadde prøvd med flaske/grøt, men barnet nektet å spise det.


For ungen er det jo sånn at mat er mat. Det er jo bare for oss voksne at dette eventuelt blir skikkelig ekkelt.

Jeg ville naturligvis ikke gitt ungen min til en halvskitten uteligger med puppen ute på Karl Johan. Ei heller ville jeg i tide og utide oppfordret andre til å amme mine barn mens jeg var en liten tur på SATS. Men jeg brekker meg ikke ved tanken på at andre skulle ammet babyen min.

Mat er mat, og sex er sex

Mødrene i redaksjonen mener jeg er helt tullete. Én av de mente at hvis jeg kunne si at «mat er mat», så kunne hun si at «sex er sex».

- Altså, det blir jo det samme som om at jeg skal ha spist lunsj med kjæresten din, for så å komme til deg etterpå å si: Du, jeg og typen din drakk litt kaffe, men så fikk han så fryktelig lyst på sex! Så jeg sa bare at «jaja, du får putte den inn ei lita stund, da». Det var jo ikke noe annet å gjøre, han hadde SÅ lyst på sex! Etterpå roa han seg veldig altså, sovnet med én gang.

Så vi ble ikke helt enige. Men én ting er jeg i alle fall sikker på etter å ha hatt denne diskusjonen: Jeg ville ALDRI ammet noen andres barn uten å spørre. Da kan jeg jo risikere at de forfører kjæresten min som hevn.

 

Maten du absolutt bør spise

Denne uken skrev treningsblogger Cornelis Elander et innlegg om «maten du ikke bør spise». Jeg er veldig imot slike fyfy-lister når det kommer til mat, og mener de kun bidrar negativt. Vi vet alle innerst inne hva man bør spise mest av, og hva man bør vente med til helga kommer. Likevel trenger vi tilsynelatende at bloggere forteller oss hva som er forbudt å spise. 

For å ha én ting sagt før vi begynner: Cornelis er uten tvil en mann som kan mye om trening. Dette er absolutt ikke et personlig angrep på Cornelis, som jeg har hørt at er både flink og hyggelig, men mer et forsøk på å minne dere om hva mat egentlig er:

Noe veldig, veldig godt.

Les også Silje Bjørnstads sitt innlegg om saken: Vær så snill, dropp maten-du-aldri-bør-spise-maset



Fikk litt godteri hver dag

Jeg var 19 år før jeg visste hva karbohydrater var. Hjemme hos oss spiste vi likevel alltid sunn, variert mat. Vi snakket bare aldri om det.

Vi fikk litt godteri hver dag til barne-TV, spiste potetgull på lørdagene og masse pølse når vi grillet i skogen. I skogen var vi forøvrig nesten hver eneste søndag, enten til fots eller på langrennsski, så jeg tror ikke mamma bekymret seg så voldsomt for de pølsene. En bit sjokolade fikk vi også (og da snakker jeg ikke om den dustete mørke sjokoladen det oppfordres til «å nyte» i dag).

Alt dette gikk kjempebra. Vi spilte håndball, fotball, badminton og masse slåball i gata. Verken søstrene mine eller jeg var overvektige.

- Du har lagt på deg!

Den dagen jeg lærte hva karbohydrater var, ble livet litt kjipere. Jeg hadde akkurat backpacket jorda rundt og fikk fortalt av en teit kollega at jeg hadde lagt på meg. Men jeg var lykkelig, forelska i verden (og i en fire-fem gutter jeg hadde møtt på turen) og mente han tok feil.

Likevel tenkte jeg at jeg måtte prøve å unngå disse karbohydratene fra nå av. For de var jo ikke bra for meg, fikk jeg høre. 

I tillegg lærte jeg at pølser var fulle av dritt, og at man i alle fall ikke måtte spise pommes frites for det var FRITERTE KARBOHYDRATER! Og da ble man i alle fall tjukk.

Da jeg flytta til London som 21-åring løp jeg masse på tredemølla, spiste kyllingfilet og drakk «vodka, lime and soda» på byen (akkurat som Nicole Scherzinger, og vi vet alle at hun er kjempetynn). Det funka jo forsåvidt fint, men det var ikke det jeg tenkte mest på. Jeg tenkte mest på at jeg skulle ønske at jeg aldri hadde lært hva karbohydrater var. Fordi plutselig visste jeg hvor mange kalorier det var i et glass appelsinjuice også. Eller om røde eller grønne druer var «sunnest». Og det var informasjon jeg ikke trengte.

Du lever bare én gang

Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg innså at friterte karbohydrater faktisk er veldig godt. Og at livet er kort, og at man innimellom bare må slappe skikkelig av og spise litt pommes frites og burger. 

Så kjære Cornelis Elander, det er mulig du følger disse reglene. Det er mulig du aldri spiser pommes frites, burger og sjokolade. Men da synes jeg faktisk synd på deg.

For du skriver ikke at dette er mat man skal unngå når man ønsker å gå ned i vekt, altså i en begrenset periode. Du skriver heller ikke at dette er mat man bør begrense inntaket av. Nei, du skriver at dette er 10 ting du mener man ALDRI skal spise eller drikke.

Pommes frites, potetgull, burger, pølser, alkohol, brus, saft, bensinstasjonboller, sjokolade (med unntak av én bit mørk sjokolade innimellom) og riskaker (?!). 

Fem spørsmål til Cornelis

Alt dette vil du at vi skal unngå. Hele tiden. Og da har jeg bare fem spørsmål til deg:

1) Har du aldri drukket øl i sola i Barcelona med bestevennene dine? Ingenting kjøler ned som en iskald pils. Kanskje tar man litt for mange øl, til og med. Bare fordi man har det så hyggelig.

2) Har du aldri spist sjokolade i sofakroken sammen med kjæresten din på en vinterdag? Og jeg mener skikkelig sjokolade, sånn med masse sukker!

3) Har du aldri sittet på en pub søndags formiddag med de du liker aller best og spist en skikkelig greasy burger med pommes frites? Fordi når man har hatt det skikkelig gøy på byen, da trenger man en burger. Også trenger man vennene sine, slik at man sammen kan komme frem til hvem det var som var dreit seg ut aller mest kvelden før. Så ler man litt av det.

4) Har du aldri vært så sulten at du tror du skal grine, men så kommer du på at du har en pose potetgull i skapet? For jeg lover deg, INGENTING smaker så digg som potetgull da!

5) Har du aldri vært på skitur med fine folk og grillet pølse rundt bålet? Kanskje tar man seg en øl til og med. Litt sjokolade også.

Cornelis, jeg oppfordrer deg til å prøve disse tingene. Fordi mat er ikke fyfy. Det er ikke noe man må kontrollere, passe på eller være redd for. 

Mat er først og fremst noe veldig, veldig godt.

 



 

Legg bort mobilen, jeg vil ha matro!

Så satt vi der da. Endelig var vennegjengen samlet! Maten på bordet, vin i glasset og stemningen på topp.

Men så kom iPhonen på bordet. Ikke bare én, men fem.

 - Jeg bare MÅ legge ut dette på Instagram. Se hit, da!

- Neeeei, jeg ser tjukk ut der! Ta et nytt et!

- Vent litt da. Okei, jeg er klar. Smiiiiil! Nå da? Det ble vel fint? 

- Ja, mye bedre! Men du, ta et med min mobil også da!

- Og min!

- Og min!

- Skulle vi kanskje fått noen til å ta bilde av oss alle?

 


Fem minutter senere. Jeg er sur. Maten er litt kald. Litt kald bare fordi vi skulle dokumentere pizza og vin med jentene på Instagram. Men okei, nå skal vi i alle fall spise.

 - Vent litt, folkens. Jeg skal bare ta en snap!

- Ja, jeg også! Må legge ut på My Story.

- Kan du ta med min også?

- Hvor er kelneren? Han må ta et bilde til av oss alle.

- Vent litt, har noen litt solpudder? Jeg ser bare såååå bleik ut!

- Nei, du er kjempefin! Men jeg har hvis du vil ha altså?

- Ja, gjerne! 16 likes på Instagram-bildet mitt, lurer på om Peder kommer til å like det?

- Herlighet, hvor er han kelneren? Jeg er sulten, jo!

- Ja, men vi må ta bildet først. Kleint å sitte med munnen full av mat!

Og DER klikker det for meg.

- Nå er det nok! DET MÅ DA GÅ AN Å FÅ LITT MATRO HER!

Som sagt: Maten er på bordet, vinen er i glasset, men stemningen? Stemningen har falt 15 nivå. Hvorfor?

Fordi alle var så inni h...... opptatt med å vise hele verden hvor fint vi hadde det, i stedet for å bare kose seg i øyeblikket.

Jeg orker ikke mer! Nå må det gå an å bare være lykkelige, uten at alle andre skal vite det! 

Tar hele kvelden

Folkens, det er nok nå. Jeg sletta meg fra Instagram fordi jeg ikke orket mer. Orket ikke flere masete skrytebilder om #verdensbestekjæreste, #rødtiglasset, og #balsamforsjelen.

Men så kom Snap Chat. Jeg forbyr fellessnap av kjedelige måltid, vinglass i sola og barn som spiser frokost, men likevel kommer jeg meg ikke unna det. Fordi alt rundt meg skal dokumenteres hele tiden. Fordi jeg opplever til stadighet at fine øyeblikk blir ødelagt av at folk skal vise frem alt til resten av verden.

For det er ikke bare bildet som skal tas. Oh no! Etterpå skal det legges på filter, så skal det deles, vurderes på nytt, tagge folk og deretter finne på en snasen, casual kommentar. En kommentar som sier at «hey, vi er kule og avslappa. Dette gjør vi hver dag. Livet er så digg, ass. Vi brukte i alle fall ikke gode TI MINUTTER på å finne ut hva vi skulle skrive her».

Deretter må vi vente. Vente på å finne ut hvor godt likt vi er. Hele kvelden sjekkes telefonen. 20 likes. 40 likes. Shit, du har 80 likes! Herregud, dette går veien!

Først når det nærmer seg midnatt, og folk endelig har fått tømt de vinglassene, kan vi slappe av.

For da vet alle endelig at vi har det kjempefint. Og når mange nok er misunnelige, da kan vi også ha det bra.



Om meg

Hei!

Jeg heter Kjersti, er 29 år og jobber som journalist i Nettavisen.

Som journalist får jeg heldigvis engasjert meg i fryktelig mye, noe som resulterer i at jeg har en mening om det aller meste. Det tenkte jeg at jeg skulle dele med dere her på bloggen.

Her vil dere aldri få «outfit of the day» eller interiørtips, ikke fordi jeg hater det, men fordi jeg ikke har noe å komme med. Men jeg lover dere humor, engasjement og masse meninger, og det skal du heller ikke kimse av.

Jeg snakker hele tiden (på trøndersk), roper av og til og spiser sykt mye mat innimellom slagene.

Nå avslutter jeg bare med et uglamt bilde av meg selv:



 

 

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

hits