juli 2017

Jenter, vi må ta oss sammen!

Jeg har vokst opp med foreldre som ofte ba meg om å ta meg sammen. Orket jeg ikke å gjøre lekser? Måtte ta meg sammen. Ville jeg ikke spise opp risengrynsgrøten min? Det var bare å ta seg sammen. Hadde ikke lyst til å gå på skitur? Ville ikke spille innebandy i gymtimen fordi jeg var så dårlig i det? Kjedet meg på hyttetur med familien? Måtte bare ta meg sammen, sa mamma.

Jeg ble selvsagt sinna. Og fortvilet. For det er faen så irriterende å bli bedt om å ta seg sammen når man ikke har lyst til det.

I voksen alder har jeg forstått at dette med å be folk om å ta seg sammen, ikke alltid er like populært. Og det er klart, man fremstår verken som spesielt forståelsesfull eller empatisk om man som svar på en venninnes problem, helt enkelt sier: Du må ta deg sammen.

Så jeg gjør det ikke så ofte. Men i akkurat dette innlegget, gjør jeg et unntak. For etter en lang sommer foran datamaskinen på jobb, der jeg har skummet gjennom hundrevis av artikler om alt som opptar folk på sommeren, så må jeg faktisk si fra.

For jenter, det er på tide at vi tar oss sammen.

Det er altså sommer. Snart august. Jeg har hatt en fin ferie så langt. Jeg har badet mye, gått fine turer i marka, vært på telttur, spist is, drukket IPA i sola, lekt med nevøen min, spist sinnsykt mye god mat og fylt 30 år.

Jeg har egentlig gjort ganske mye med tanke på at jeg bare har vært hjemme. Men så er det også ganske mye jeg ikke har gjort:

Jeg har for eksempel IKKE grått i prøverommet fordi Fjällräven-shortsen jeg prøvde på meg i forgårs i størrelse 40 var for trang over rumpa. Jeg har heller ikke diskutert dette med vennene mine eller skrevet om det på sosiale medier. Noe irritert ble jeg jo, men det gikk over.

Jeg har ikke tatt bilder av meg selv i ulike positurer i undertøyet og lagt ut på Instagram for å vise hvor lett det er å se stram og veltrent ut på bilder, slik at alle andre jenter som ser på Instagram-bilder av jenter i undertøyet skal kunne slappe av.

Jeg har heller ikke lagt ut bikinibilder av meg selv på Facebook for å vise verden at det er helt greit å ha på seg bikini selv om jeg ikke er tynn.

Ei heller har jeg publisert blogginnlegg om at jeg er fornøyd med kroppen min som den er.

Og så har jeg ikke skrevet noe på Facebook om at «nei, kroppen min er ikke perfekt. Men jeg er #branok».

Men det er det mange andre som har gjort! Sara har fortalt oss hvordan man trikser seg til å se bedre ut på Instagram - og hun er langt fra den første. Katy har fortvilt over at størrelse 38 kan variere så voldsomt fra bukse til bukse, og fått oppmerksomhet i en rekke nettaviser for det. Sonny har klikket over bikinistørrelser og Emily har delt sin frustrasjon over at en genser som skal være i størrelse 44 ser ut til å passe henne - selv om hun er en størrelse 38.

I tillegg skrives det i mengder om sommerkroppen. Enten det er tips for å oppnå sommerkroppen, innlegg fra jenter som tilsynelatende hever seg over hele begrepet eller artikler om kvinner som viser frem det de kaller «en ekte sommerkropp» - alle varianter finnes der ute. Og uansett vinkling, det handler om det samme. Vi snakker fortsatt om kropp. Kropp, kropp og atter kropp.

Og ja, jeg kaster stein i glasshus her nå. For det er jo vi journalister som gir alt dette spalteplass, og Nettavisen er i aller høyeste grad med på det. Forklaringen på hvorfor vi skriver så mye om kropp er, etter min mening, todelt: Først trodde vi kanskje at alle disse kroppspositive artiklene, som handler om å elske kroppen sin som den er, skulle bidra positivt. Rett og slett være en motvekt til kroppspresset. Kanskje har de også vært det på noen måter. Men fokuset på kropp har bare blitt større, så vi har ikke lykkes. Den andre forklaringen er helt enkelt at folk elsker å lese om kropp. Og så lenge folk vil lese, kommer andre til å skrive. Sånn er det bare.

Jeg sier ikke at vi skal slutte å ta kroppspresset på alvor, eller at vi skal slutte å snakke om de vanskelige tingene rundt kropp.

Men jeg foreslår nå at vi skal skifte fokus. Jeg er nemlig helt overbevist om at kroppspresset ikke blir mindre av at vi, nærmest utelukkende, fokuserer på kropp.

Kan vi ikke snakke om noe annet, jenter? Om ferieturer til Barecelona, sommerlåter vi liker og bøker vi har lest? Om fjellturer, god mat vi har spist, gutter vi har gått på date med og morsomme ting som har skjedd på byen?

For vi jenter er så utrolig mye kulere, smartere og tøffere enn dette!

Kan dere se for dere en mann skrive et langt og sint Facebook-innlegg om en jakke i størrelse large på Zara som var for liten, til tross for at han vitterlig hadde jakker hjemme i størrelse medium og aldeles ikke så på seg selv som en «large»? Ser du noen gang menn vise frem magen i seks ulike positurer, bare for å vise verden hvor avgjørende det er med riktig lys og vinkling på Instagram-bilder? Og hvor ofte skriver menn om «ekte kropper» på Facebook?

Vi jenter trenger ikke å gjøre det vi heller! For hvis vi ikke skriver, snakker eller leser om kropp hver bidige dag, så tenker vi kanskje litt mindre på det også. Og da kan vi tenke mer andre ting.

Så kjære jenter, vreng av dere den jævla shortsen som ikke passet, logg av Instagram og kom dere ut i sola. Det er sommer ute.


 

Hemmeligheten bak et langt og godt ekteskap

Det er ikke ofte vi skåler med bobler i familien min. Mamma og pappa er ikke champagnefolk. De er mer «kaffe på verandaen med noen påsmurte Kornmo-kjeks»-type folk. Eventuelt litt vaniljeis.

Men i går skålte vi for mamma og pappa. I går var det nemlig 36 år siden de giftet seg. 

36 år med kaffe som settes på 18.45 slik at den er klar til Dagsrevyen. 36 år med skiturer med brødskive med salami i sekken. 36 år med diskusjoner om hvorvidt pappa egentlig snorker høyt, eller om det bare er mamma som sover lett. 36 år med spørsmål om hva de skal spise til middag før pappa sier «eg sett nu uansett på litt potet», hvorpå mamma svarer «itj kok hoinner poteta no, det e fortsatt igjen fra i går».

36 år med fredagskrim, hagearbeid, hverdagshistorier rundt middagsbordet, juletrefoten de aldri husker hvor de la og ferieturer til Lofoten.

36 år med latter, diskusjoner, glade smil og oppgitte sukk.

Jeg spurte dem hva som er hemmeligheten. For det de har, det vil jeg også ha. Et uperfekt, men trygt ekteskap, hvor de aldri har vært i tvil om hva som er deres felles prosjekt: Familien. At søstrene mine og jeg skal ha det bra. At badet skal vaskes hver fredag. At plena skal klippes før den blir for lang. At det alltid skal stå penger igjen på konto når ny lønning kommer inn. 

Ifølge mamma og pappa er det flere grunner til at deres ekteskap har vært godt:

1. Færre valg

«Vi hadde ikke like mange valg som dere unge har i dag,» var det første pappa sa, og henviste til at jeg nylig tok permisjon fra jobb i tre måneder for å backpacke rundt i sørøst-Asia.

«Det var helt utenkelig da jeg var 29,» sa pappa.

Vi vet jo at flere valg ikke nødvendigvis er positivt. For ja, vi kan backpacke i Vietnam, studere i London, jobbe som frivillig i Tanzania og bli yogalærer på Bali - men hva betyr all denne selvrealiseringen for parforholdet? For ikke å snakke om alle valgene vi har når det kommer til valg av partner. Når man kan sitte hjemme i sofakroken og scrolle etter date på samme måte som man scroller etter nye sko på Zalando, hva gjør det med oss?

Da mamma og pappa møttes i midten av 20-årene, tok det ikke veldig lang tid før de visste at dette var noe de ville satse på. De ville de samme tingene, hadde de samme verdiene og ønsket å satse.

Så da gjorde de det. Vel vitende om at dette ikke bare ville bli rosenrødt, men i stedet for å fokusere på alt det andre de kunne gjort, så fokuserte de på det valget de hadde tatt.

2. Mindre penger

Da mamma og pappa etablerte seg, hadde de ikke all verdens med penger. De måtte jobbe, spare og bli enige om hva de skulle bruke penger på.

«Blir man enige om felles prosjekter, så har man noe å jobbe sammen om,» sa pappa. I dag kjøper folk ny TV på vei hjem fra jobb og overrasker med Romatur i bursdagsgave til kjæresten. Ja, det er fint med økonomisk frihet, men følelsen av å ha spart sammen til sin første ferietur til utlandet, gjør kanskje turen mer spesiell også?

3. Mer ro

«Vi hadde ikke sosiale medier. Jeg ser på enkelte unge i dag at de stresser mye alt som skal være perfekt. Og selv om de vet at det de ser på Instagram ikke nødvendigvis er et nøyaktig bilde av virkeligheten, så blir de jo påvirket,» mente mamma.

Da mamma og pappa som nyetablert par ikke hadde råd til ferie, dro de på telttur i skogen. Der var det bare de to. Ingen mobiltelefoner, ingen Snapchat-filter og ingen «likes». Bare de to. 

4. Raushet

«Jeg reagerer veldig når jeg hører unge småbarnsforeldre si ting som «nå var han ute på byen forrige lørdag, og da er det min tur denne helga. Som om det er sånn det fungerer,» sa mamma.

Min opplevelse av mamma og pappa er at de alltid har vært rause med hverandre. Jeg har aldri hørt pappa si at «nå brukte du tusen kroner på ny jakke, da synes jeg at jeg skal få kjøpe ny drill». Eller hørt mamma si at «nå har jeg lagd middag hver dag denne uka, nå er det din tur». De samarbeidet bare, uten å si så mye om hvem som gjorde hva. 

5. Tillit

Tillit til hverandre er avgjørende, mente mamma. «Jeg har aldri brukt energi på å lure på hva han driver med eller hva han vil,» sa hun.

6. Hverdagslykke

Det er lenge siden vi satt rundt middagsbordet hjemme og diskuterte en artikkel hvor en eller annen samlivsterapeut oppfordret småbarnsforeldre til å finne «kjærestetid» - helst en kveld i uka.

Jeg husker godt at pappa mente det var noe fjas. Man burde på forhånd være klar over at romantiske turer til Paris og dyre middager på restaurant, i stor grad ville utgå mens barna var små. Taklet man ikke det, var man rett og slett ikke klare for å få barn.

«Kjærestetid, hva er egentlig det?» spurte mamma.

I ettertid har jeg tenkt på dette. For hva er egentlig kjærestetid? Jeg tenker jo at det er tid hvor man har det fint sammen og viser at man er glade i hverandre. Og det kan man jo gjøre på veldig mange ulike måter.

Et eksempel er å drikke kaffe på verandaen med noen påsmurte Kornmo-kjeks. Det holder ofte i massevis.








 

hits