desember 2016

Ett år etter det ble slutt: Går det egentlig over?

- Jeg kommer ikke tilbake. Unnskyld.

Det er første juledag 2015. Min tjueniende første juledag i livet. Min sjette første juledag med han som kjæreste.

For tre dager siden sa vi god jul, ga hverandre et kyss og en litt for lang klem. Han skulle jo bare hjem på juleferie. Men jeg hadde tårer i øynene fordi jeg visste bedre. Han så det og jeg så at han så det. Men vi latet som ingenting.

Meldingen var derimot klar denne første juledagen i 2015. Ingen vits i å late som mer.

Han kom ikke tilbake.


VINTER

Resten av jula var krise. Jeg grein foran juletreet, søstrene mine så ut som de ville grine fordi jeg grein og mamma visste ikke hva godt hun kunne gjøre for meg. Resultat: Jeg slapp å sette tallerkenene min i oppvaskmaskina og fikk drikke vin midt på dagen.

Så måtte jeg tilbake på jobb. Startet med å grine i åpent kontorlandskap. Satt på do og tørket tårer. Gikk ut for å vaske hendene. Begynte å grine på nytt. Måtte inn på do igjen. And repeat. 

Prøvde å tenkte på de som hadde det verre. Donerte 300 kroner til barn på flukt.

Det var likevel bedre å være på jobb enn hjemme i den altfor tomme leiligheten. Jeg lå mye på gulvet og så i taket. Stalket han på Facebook og overbeviste meg selv om at han hadde funnet en ny allerede. Ikke fordi han hadde delt noe spesielt på Facebook, men fordi han aldri var online på Messenger, noe som måtte bety at han var veldig opptatt med å ha sex med ei dame som helt sikkert var veldig mye finere enn meg.

Men det burde jeg vel bare kunne spørre han om? Jeg skrev et utkast til en melding på «notes» på telefonen. Fikk en venninne til å lese den, bare for sikkerhetsskyld. Hun gjorde det, ble stille i fem sekunder og spurte deretter om det hadde klikka for meg.

Sendte derfor ingen melding. Hørte i stedet på «I will survive» og danset rundt på stuegulvet alene. Nå tror du kanskje at jeg tuller, men jeg gjør ikke det. 

Litt uti januar ba jeg en venninne om å bli med meg til Sør-Afrika. Hun turte ikke annet enn å si ja. Vi dro to uker senere.

I Cape Town fikk jeg tre dager med litt ro i sjelen. Drakk altfor mye Prosecco en kveld og kjente at dette kanskje kunne gå bra likevel. Men samme kveld begynte hjertet å slå altfor fort. Lenge. Hver gang søvnen forsøkte å ta over, våknet jeg av at jeg hev etter pusten. 

«Okei, nå har jeg blitt gal».

Ringte lillesøster som jobber som psykiatrisk sykepleier for å spørre henne om jeg trodde jeg måtte reise hjem for og legges inn.  Hun lo.

- Jeg ser for meg det morgenmøtet for sykepleierne. «På rom 104 har det vært en vanskelig natt. Pasienten er psykotisk og har forsøkt å rømme flere ganger. På rom 105 har vi fått en ny pasient. Hun har litt hjertebank etter et brudd med samboeren. Ta godt vare på henne.»

Dro på byen i Cape Town og traff en veldig kjekk fyr som hadde lyst til å være med meg hjem. Jeg vurderte å kline med ham, men feiga ut. Da han la meg til på Facebook så jeg at han var en mannssjåvinistisk rasist, så var glad jeg lot være.



VÅR

Jeg flyttet inn i kollektiv med to andre. Fikk kun ei hylle i kjøpeskapet og tenkte at det aldri ble plass til all maten min der.

I kollektivet sluttet jeg å ligge på gulvet. Sluttet også å drikke to glass rødvin før leggetid og hjertet mitt slo som normalt.  Gråt kanskje to ganger i uka i snitt.

Venninnene mine mente det var på tide å prøve seg på Tinder. Jeg ville ikke. Gikk på byen og syntes alle gutter så svette ut.

- Det går over, Kjersti. Snart får du lyst til å treffe noen, sa folk.

Satt på trikken og så på lykkelige par og tenkte at det var galskap. De var helt tullete. Skjønte de ikke at det kom til å bli slutt? Hvem er det egentlig som går inn i en relasjon med noen som når som helst kan velge å forlate deg? Det er jo ikke sånn med venner. De må du jo være skikkelig ekle med for at de skal gå sin vei. Kjærester, derimot, de har du ingen kontroll over.

Tenkte at jeg aldri, aldri, aldri skulle være så dum igjen.

Spillelisten «broken heart» dukket opp i «anbefalt for deg»-seksjonen på Spotify. Jeg slo av Lenoa Lewis' «Better in time» og gjenoppdaget Destiny's Child-albumet «Survivor».

Trente mye. Følte det hjalp veldig, pluss at single mennesker bør passe seg ekstra for å bli tjukke. Var likevel en hårfin balanse mellom treningsrus og altforsliten-tårer. Kunne ta syv knebøy, så kom tårene på den åttende. Måtte da løpe hjem, men ryddet alltid opp vektskivene etter meg først.

Lo mye sammen med venner. Drakk mye vin. Gikk mye tur i skogen. Pratet altfor mye om eksen.



SOMMER

Plutselig var det kjekke gutter overalt. Eller kaller man gutter for menn når man akkurat har fylt 29?

Skaffet meg Tinder og Happn. La lista altfor høyt og likte kun de som var helt vilt kjekke, og som sjelden likte meg tilbake. Senket deretter kravene litt, men kjedet meg ihjel av å snakke med de jeg matchet med. Orket ikke å svare på kjedelige spørsmål om hva jeg jobbet med eller om jeg hadde hatt ei fin helg. Og hvem er det egentlig som vil sitte mer på telefonen i 2016?

Gråt kanskje en gang i måneden. Maks. Lå aldri på gulvet og stirret i taket, det hadde jeg ikke tid til. Reiste på ferie, drakk øl i sola, gikk tur i fjellet og tenkte at «dette kommer faen meg til å gå over. DET KOMMER TIL Å GÅ OVER!»

Da jeg var i Roma begynte det å brenne på hotellet midt på natta. Gangen var full av røyk og jeg var hysterisk. Mens vi ventet på brannvesenet tenkte jeg på eksen. Lurte på hvem som skulle varsle ham om at jeg var død, og var lei meg fordi jeg ikke fikk sagt ha det. Så kom det en brannmann og løftet oss ut av vinduet og fikk oss ned på bakken. Jeg hylgrein, litt fordi jeg var så redd, men mest fordi jeg hadde tenkt på han. Lovte meg selv å tenke på noen andre neste gang det brant på et hotell jeg bodde på.  

Satt på trikken og så på lykkelig par og tenkte at det så hyggelig ut. Men at de måtte passe seg.

På sensommeren ble jeg plutselig interessert i en veldig kjekk fyr. Tok meg selv i å glede meg til hver gang jeg skulle se han. Håpet veldig at han synes jeg var fin. Hadde ikke vært singel på seks år så ante ikke om jeg siktet for høyt. Hvilken type gutter var det som likte meg igjen?



HØST

Kom over noen bilder av eksen. Gråt ikke da jeg så på dem. Kjente jeg ble trist, men også glad fordi jeg så hvor lykkelige vi hadde vært. Det var fint. Så var det ikke seks bortkastede år, men seks fine. Mest fine, i alle fall, for han kunne være jævlig irriterende.

Til min store overraskelse så syntes han fyren fra i sommer at jeg var fin. Dro på date og jeg lurte på om jeg kom til å bli stressa og rar. Ble litt rar, men ikke veldig.

Trodde jeg hadde glemt hvordan det var å ligge med noen. Måtte ringe ei venninne for å spørre om hun trodde jeg kom til å være dritdårlig. Hun mente det ville gå bra. Kanskje kunne jeg la han ta styringa. Jeg håpet han var typen som gjorde det, hvis ikke kom jeg til å få stressflekk på kinnet og det ville han helt sikkert ikke komme til å synes at var noe fint.  

Husket på to ting om meg selv fra jeg sist var singel:

  1. Jeg er dårlig til å snakke om følelser.
  2. Jeg liker å bestemme alt selv.



VINTER - igjen

Nå er det første juledag 2016. Det har gått et helt år.

Ingen griner rundt juletreet i år. Jeg må sette inn tallerkenen min i oppvaskmaskina og får ikke drikke så mye vin før Dagsrevyen.

Det hender fortsatt at jeg blir trist når jeg tenker på de seks årene vi var sammen. Det skjer fortsatt ting som jeg vil fortelle ham, men mest hverdagslige ting. Som at Kings of Leon sin nye plate er ganske bra, at jeg endelig klarer å ta en pullup og at det har åpnet en Lucky Bird-restaurant på Majorstua. 

Kanskje blir jeg mer vemodig enn trist. Fordi vi ikke fikk det til og fordi jeg fortsatt kan savne han som var bestevennen min. Men ikke fordi jeg vil bli kjæresten hans igjen. 

Heldigvis tenker jeg langt oftere på at jeg har det veldig bra. Og når jeg ser lykkelige par på trikken blir jeg glad og tenker jeg at jeg sikkert blir en av dem igjen. 

Så tenker jeg at de må passe godt på hverandre. Men hvis de ikke gjør det og hvis en av dem til slutt sier at «nå kommer jeg ikke tilbake», så vet jeg at det kommer det til å gå bra uansett.

hits